Fint at vi kan normalisere døden

Hva frykter du mest med tanke på døden? Hva håper du dette kurset kan gi deg? 

Spørsmålene ble stilt av Elsa C Irgens og Nina Berntsen, som nylig holdt det aller første Sistehjelpskurset ved Verdighetsenteret i Bergen. Dette kurset var en pilot og deltakerne var invitert for å teste og evaluere kurset.

Svarene ble skrevet ned av deltakerne på fargerike lapper, som ble lest og hengt opp på veggen - synlig for alle på kurset.

Døden er blitt så fjern

– Vi skal jo alle dø en dag, så hvorfor prater vi ikke mer om døden, spør Marie.

Marie Tjelta er senterkoordinator for Vardesenteret, en møteplass for kreftpasienter og pårørende like ved Haukeland universitetssjukehus i Bergen. Hun undrer seg over hvorfor døden er blitt så fjern for folk flest - og meldte seg som deltaker på Sistehjelpkurset for å få mer kunnskap om den siste fasen av livet.

– Jeg tror dette kurset er nyttig for de aller fleste. Vi vet for lite om livets siste fase og hva som skjer med kroppen vår når den skal dø. 

Disse fire timene har gitt meg en større forståelse - som vil trygge meg til å gi støtte og omsorg i denne siste fasen av livet, sier Marie.

En viktig del av kurset er praktisk sistehjelp, hvordan kan man lindre den døende? 
For eksempel får deltakerne veiledning i hvordan man kan gi munnstell til en døende ved hjelp av en svamp med vann eller annen væske. Et tiltak som alle rundt den døende kan bidra med og som kan bety uendelig mye for en døende som ofte blir tørr i svelg og munnhule. Og ikke minst er det godt for de rundt å kunne bistå med praktisk lindring.

Handler om å tørre være der

– Formålet med dette kurset er å skape mer åpenhet og trygghet rundt døden. Slik at vi alle ser på omsorg og lindring ved livets slutt som en helt naturlig humanitær handling. Akkurat som vi gjør med førstehjelp, sier Nina som jobber som underviser og rådgiver ved avdeling Helse og omsorg på Verdighetsenteret.

Nina har lang erfaring som kreftsykepleier i hjemmetjenesten, og har jobbet med mange i livets siste fase og som til slutt dør.

– Den siste tiden i et menneskes liv ser veldig forskjellig ut fra person til person. Dette er ingen eksakt vitenskap. Dødsprosessen kan også være kompleks og utfordrende, men vi har noen klare tegn på at døden nærmer seg, forklarer Nina.

En liten gruppe på åtte personer lytter, noterer og stiller mange spørsmål underveis. Tema er nytt for noen mens andre har jobbet tett på døende i mange år. Likevel blir en aldri utlært på dette feltet.

På kurset har man også fokus på tiden før den aller siste delen av livet. Kan man planlegge fremtiden og den siste delen av livet? Hva er lurt å snakke med de nærmeste om? 

Både fremtidsfullmakt og såkalte forhåndssamtaler kan forberede og tilrettelegge for at den siste tiden av livet blir så god og forutsigbar som mulig. Hva er viktig for meg i den siste tiden av livet? Og ikke minst; hvem skal snakke på mine vegne når jeg ikke er i stand til det selv?

– Man må våge å være tilstede for den som skal dø. Hva man sier betyr ikke alltid så mye, men det at du er der kan bety alt. Samtidig kan det være veldig godt å snakke sammen, sier Elsa, som er utdannet intensivsykepleier og nå ansatt som rådgiver ved Verdighetsenteret.

I en av pausene blir vi oppfordret til å gå bak i rommet. Der står det en åpen reisekoffert med ulike ting oppi, som teppe, sjokolade og familiebilder.

Hva ville du tatt med deg på din siste reise?

Kanskje har vi ikke behov for noe materielt under den siste reisen. Matlyst og energi forsvinner sakte med sikkert. Så kanskje det viktigste er å ha noen nær?